Savner deg Mamma!
Mammaen min gikk bort for snart to år siden 7. mai. Hun døde av kreft i magesekken som spredde seg videre til andre deler av kroppen.
Først begynnte det hele med at jeg kom hjem fra skolen, gikk i 10. klasse på ungdomskolen. Mamma satt og grein og jeg tenkte at det var bare en trist film eller noe på tv så jeg gikk ned, så ser jeg Pappa sitter å griner, jeg skjønnte umidelbart at det var noe som var galt. Pappa har nesten alldri grenet forann meg før, og ihvertfall ikke forann Mamma mens jeg var tilstedet. Ikke misforstå meg nå, vi har aldri hatt noen krangling eller noe i huset, så på den måten er jeg utrolig heldig. Men det gikk opp for meg på få sekunder at noe var galt, hva det var viste jeg ikke men skulle snart få vite det. Mamma hadde fått kreft men det var ingen aggresiv kreft så alt skulle ordne seg hadde legene sagt og pappa sa det. Dette var ca i november 2007 at dette skjedde. Så gikk dagene sin gang til vi kom til julaften. Vi satt å spiste hele familien og koste oss, helt til Mamma begynnte å grine og var nødt til å gå fra middagsbordet (PÅ JULAFTEN) og legge seg på sofaen. Det var da vi merket at noe var fullstendig galt, så vi kjørte hjem dagen etter og fikk skjekket dette på sykehuset. Det var kreften som hadde blitt mer aggresiv men en opperasjon var ikke nødvendig.
Sånn ca to-tre måneder med smerte for Mamma fikk hun og vi glad-meldingen om at hun var helt frisk og at kreften var vekke og at denne celle-giften hadde tatt knekken på ho. Der satt hun stakkar, uten hår, svak som få og klarte ingen ting. Men hun klarte å smile :) Jeg husker det som om det skulle vært igår, alle var så glade, vi spiste en flott middag som feiring for at hun var kvitt kreften og at livene våre snart ble helt normale igjen. Men det motsatte skulle skje, kreften var langt ifra forsvunnet den var bare forflyttet seg rundt i korppen og begynnte å angripe Mamma som om det skulle vært haier som luktet blod som var inne i ho.
Nå er vi i slutten av april, legene kom på besøk til meg å Pappa mens Mamma var på sykehuset. Jeg spurte de om hvor lang tid det var igjen for Mamma å leve. De sa de ikke visste men så spurte jeg liksom om det var ett år eller to igjen. (Jeg trodde jeg tok hardt i når jeg sa det). Så sier legen, med ett ufattelig trist blikk og sier: Kjære Daniel, jeg er redd for at hun ikke lever frem til jul. Det ble helt svart, jeg som var sikker på at vi liksom skulle få 2-3 år til sammen. Men ingen ting ville vår vei.
Det var ikke lenge til jul, men vi fikk Mamma hjem i en sykeseng som stod i stua, hun var helt ødelagt. Håret var vekke, hun gikk ned ufattelig mange kilo og hun så ut som om og ga uttryk for at hun hadde det ufattelig vondt. Dagene gikk og Mamma ble bare værre og værre. Jeg satt hver dag/kveld å snakka med ho om alt som skulle skje og alt som vi har gjort å sånt. Fikk alldri noen respons bortsett fra ett smil av og til og når jeg gikk så sa jeg alltid at jeg er så ufattelig glad i deg Mamma, du er og kommer altid til å være værdens beste Mamma, da svarte hun I LIGE MÅDE. Å tenk deg, når de tre ordene blir det fineste du kan høre, det blir de fineste ordene i hele verden for du vet hvor mye hun slite med å få dem ut men alkavell gjør hun det.
Bare noen dager senere så kom legene og sa at det desverre ikke er lenge igjen, maks en uke men vi burde faktisk håpe på tidligere for at hun er i så store smerter at det faktisk bare er best. jeg skjønte det ikke da, ville ikke forstå det men det var jo det som var realiteten. Jeg gikk opp til Mamma, spurte om åssen det gikk og vi snakket. Så sier jeg: Hvor er det du har vondt? Så viser hun meg magen, den var ribbet for fett men midt på magen/navelen var det en bulk, større en en STOR Colaflaske som stod med tuten ut. Det var kreften, den var så stor at du kan alldri tenke deg til hva jeg så en gang. Det er det værste jeg har sett i hele mitt liv, jeg savner ho så sykt!
Dagen kom, vi stod rundt ho å så sluttet hun å puste, jeg løp ned trappa ut fra rommet å slo til i veggen å holdt på å knuse ett speil med hendene. Min bror, som jeg er ufattelig glad i, stoppet meg å sa: HO PUSTER! så løp jeg opp, og så stod vi der i ca 5 minutter og alle visste at det kom til å skje nå. Sykepleieren tar hånden på hode til Mamma, styker over pannen hennes og der var det slutt. Mamma er borte for alltid. Der står jeg der, 16 år, ingen ¨bein¨ å stå på og midt i den verste alderen og så skjer dette. Hvorfor meg?
16. Mai var dagen for begravelsen, tunge dager med planlegging for å skape den fineste begravelsen i hele verden, å jeg syns vi klarte oss bra. Men det aller værste var når vi skulle bære båren ut til gravplassen og senke den ned mens en mann på saxofon spilte Amazing Grace. Jeg skalv, grein og hylte alt på samme tid mens jeg firte ned MIN Mamma i graven og visste at nå var det ett endelig fravell. Jeg holdt på å miste taket mange ganger, men presten hjalp meg litte grann. Jeg hadde ikke mulighet for å holde det oppe, alt forsvant, alt ble bare helt sort!
Så etter dette så stod familien å tok imot Kondulasjoner fra alle som hadde møtt opp (stapp full kirke og folk stod uten for og det sier litt om hvilket menneske hun var). Den personen/de personene som jeg satt mest pris på faktisk, var alle kompisene mine som stod å grein og kom å ga meg en klem å gidde meg en blomst de hadde spleisa på med ett helt sinnsykt fint kort. Det betydde så mye for meg at ord kan ikke beskrive takknemeligheten for det gutter!
Nå klarer jeg ikke skrive mer for nå ser jeg nesten ikke skjermen for øynene mine er dekket av tårer.
Men det var litt om hvordan jeg opplevde denne harde tiden, og jeg tror/håper at noen av dere likte det jeg skrev.
Takk.
Hvil I Fred Mamma
- Værdens beste
